En epostkasse er ikke som en vanlig postkasse. Det er for eksempel dette strevet med at du må bruke telefonen for å lese brevene. Samt at du ikke kan stikke postkortene i innerlomma for å vise bildet av de lettkledte strandjentene fra Mexico til vennene dine. Du kan ikke engang henge bildet opp på kjøleskapet. Noen trumfkort har likevel eposten hatt over snegleposten. Ett av de virkelig store har alltid vært mangelen på reklame for superbillige madrasser og megasalg på fullelektroniske krumkakejern. Akk, så ikke lenger. Søppelposten har forlengst invadert våre innerste små aliashuler, og på mystisk vis dukker reklame opp for de mest obskure dingser fra de merkeligste hjørner av verden. Reklamen er én ting, den er likevel overalt. Det er all denne andre posten fra de merkeligste hjørner av verden som er så spesielt med epost. Det er alle de sære brevene helt vanlige kontohavere kan risikere å få fra ville og fremmede mennesker eller, man vet jo aldri, fremmede maskiner.

Ta for eksempel min egen postkasse, en høyst ordinær sak - med unntak av at den også med litt møye kan nås fra et skjema på hjemmesidene mine. Gjennom de få årene kontoen har eksistert, har det tritt og trutt ramlet inn et par forunderlige brev hver eneste måned. Det hender brevene tydelig opprinner i en bakenforliggende misforståelse, en tilfeldig selvforskyldt nyhetsgruppeposting eller det ubestridbare faktum at jeg rett og slett er en tilfeldig utvalgt urinnvåner fra en for utlendinger ubeskrivelig eksotisk nasjonalitet. Vanligvis aner jeg kort og godt verken årsak eller opphav. La oss, i all anonymitet, gå gjennom noen eksempler. I november fant jeg denne lille saken gjemt inne blant de dagligdagse kjedebrevene om lykke og velhavenhet:

>RE: The Learning Machine Takes You Beyond Virtual Reality
>	http://Zygon.com
>
>Amazing!! If you have a moment check out a new web site  
>http://Zygon.com.  They have an incredible new multi-media 
>technology that uses a special digital headset that forces your 
>mind to learn.  It blew my mind!!!  Kinda felt like I was dreaming, 
>while learning foreign languages, and programming my subconscious 
>for success.  And you can even read books with your eyes closed.  
>Pretty awesome.  The company offers a free 30 day trial.  
>Check it out!!!

Rå maskinvare, utvilsomt. Her er i hvert fall én student som ikke akter å lese til neste eksamen. Spørsmålet er: Hvem var spøkefuglen bak? En rask sjekk viste at verken avsender eller vevsted var særlig eksisterende. Ikke engang et ørlite "Gotcha!" dukket opp når jeg faktisk prøvde å slå opp adressen. I ettertid har jeg innsett at dette var ærlig ment reklame, og grunnen til at jeg aldri fikk tak i opphavet var evnen selskapet utviste i å bli sparket fra nettleverandør til nettleverandør i stadig stigende tempo.

En annen og mindre kommersielt anlagt sjanger av anonym post er alle de små, halvkryptiske meldingene jeg får fra mindreårige piratkopister. Om "Elite-BBS"- sjargongen er ekte eller påtatt kan være komplisert å si, men når de spør meg om "WaReZ" og "hot stuff", da er de definitivt langt utenfor alle miljøene hvor virkelig fersk piratvare utveksles. Eksempel:

>Hi d00d!
>
> GoT anY WaReZ¿?  Thanx 4 *rEaL* kewl, stough, BTW. MK-3 f@k'n * RULEZ!!!
>
>--  The FiNaL HaCKeR
>-- anon(xxxx)@anon.penet.fi

Hva skal en stakkar svare? Oppdager tilbyderen at jeg får slike brev, ryker kontoen på flekken. Dvs: Jeg får to ukers suspensjon - en katastrofe for nettvrak av mitt kaliber. En periode kom det slike brev nesten daglig. En ivrig sjel prøvde seg til og med ti-femten ganger før han motvillig bekjente at han var kommet litt feil. Argumenter à la "ikke lat som om du ikke har noe stoff, jeg er ingen politittyster heller!" hjalp ham ikke stort.

Så var det alle disse hyggelige amerikanerne. De har alltid bakgrunn fra de gjennomkoselige og åpenhjertige lokale online-servicene, hvor alle kan spørre om det meste til hvem som helst. Plutselig sitter modemvirkelighetens svar på Kardemomme-innbyggerne med en Internett-postkasse, uten helt å fatte at nå, nå har de entret den store, harde Virkeligheten. Snill som jeg er, og dessuten full av gode tanker om tilsvarende tjenester her hjemme, bruker jeg faktisk å svare de koselige amerikanerne - med mindre spørsmålene er fullstendig utrolige. Stort sett lurer de bare på om jeg kjenner til Jon Hansson, født nær Drangedal i 1852 likevel. Et brutalt nei koster ikke all verden. Noen rariteter dukker likevel opp:

>Hard as it is to believe, we're actually flying your way on Friday! (You may
>want to duck!)
>
>Do you have any friends near Toensberg who are on line? I have an account to
>use via telnet if I can make a local connection. It would be fun to be able
>to send back reports to friends here at the end of each day if there's a
>computer society member who wouldn't mind. 
>Thanks for all you help. 
>
> J.Doe

Da jeg svært vennlig forklarte at Tønsberg er et stykke unna Trondheim, og at jeg dessverre ikke kjente noen i området, kom det et nytt spørsmål tilbake: Jeg visste ikke tilfeldigvis hvordan været kom til å bli i Tønsberg i juni? Joda. Sikkert sol, skrev jeg og la ved telefonnummeret til meterologisk institutt.

Sist, men svært langt i fra minst, kommer brevene fra feiloppsatte postprogram i hendene på splittergrønne ferskinger. Standard prosedyre er at hele brevet er skrevet i "Subject:"-feltet. Den første linjen er i det minste fullt lesbar, så lenge den ikke inneholder for mange nordiske særtegn. Avsenderfeltet er likeledes utfylt med "Ditt brukernavn", og på returadressen står det "Universitetet i Bergen, Bergen, Norway". Eller "Din epostadresse". Da er utfordringen å tyde denne første, lesbare setningen i Subject-feltet slik at opphavet - sikkert et fortidig og bare utrolig søtt damebekjentskap - kan spores opp. Tøff greie, men ikke komplett umulig. Blant brevene med mystisk opphav er newbie-posten definitivt den mest spennende. Den gir brevlesingen et drag av hackereventyr og avanserte etterforskninger i det digitale sporlandskapet.

De mest hyggelige brevene kan like fullt både leses og kjennes. Jeg snakker om brev fra dem som har lest et innlegg eller sett et oppslag, og bare sett hammeren deise spikeren rett inn - og slenger en mail avgårde for å fortelle det. Min favoritt kom til en kamerat en dyster fredag, og kommenterte en bittersvart satire han skrev om et deprimerende tema i en gjennomført trist nyhetsgruppe:

>Takk skal du ha. Dette er noe av det morsomste jeg har lest om et ellers
>alvorlig tema. 
>
> Ola N.

Det var slik all anonym post burde ha vært: To linjer lang, høflig, forståelig, i tråd med all opparbeidet tradisjon og netikette -- og dagens lille gledesspreder.