Maria Sibinska

Det poetiske er en kropp: om Hanne Agas forfatterskap

Det poetiske er ein kropp som slår, ein kropp som skrik mot deg og ber om levande stein, skriver Hanne Aga i en av sine tidligere poesibøker. Helt siden hun debuterte med Skjering med lys (1981), søker hun etter et utvidet, kroppsforankret språk som kan fange opp utstøtte stemmer, fortrengte kunnskaper, følelser som har blitt og marginalisert, og erfaringer som kanskje ennå ikke er erfart, men som ligger som kimen i subjektets selvforståelse.

Forfatterskapet hennes kan karakteriseres som sterkt selvreflekterende, og genremessig kan det plasseres i grenselandet mellom dikt og poetisk fortelling. Unntaket er Skjering med lys som er en nokså tradisjonell diktsamling og som opererer med klare henvisninger til det nordnorske landskapet. Allikevel varsler samlingen, ikke minst dens lys- og solmetaforikk, det poetiske universet vi møter i poetens senere bøker: Forsvar håpet (1983), Hard klar rose (1985), Bror Sorg (1986), Presis Overalt (1988), Utan Bevis (1991), Gå i skuggen/vent på vinden (1993), Kraftas (1994), Solis (2000) og Eit rom å falle inn i (2005).

Forfatteren tyr ikke bare til det trykte ord. Hun har vært medskaper av en rekke tverrestetiske prosjekter, der musikk, bevegelse, bilde og ord skapte flerdimensjonale uttrykk. Vi kan nevne forestillingen Steinrosetoner (1988), Knut Erik Jensens fjersynsproduksjon Stein/Roser (1990), poesikonsertene Friheten kommer (1992) samt Tid for bruer (1998), og forestillingen Eit anna lys, eit anna vatn (2000). Hun var også hittil den eneste norske poeten som deltok i den storslagne poesimønstringen i Colombia. På opningskvelden til XII Festival Internacional de Poesia de Medellin, i året 2002, fikk publikum på ca. 8 tusen mennesker høre henne lese sine tekster på norsk og engelsk, og opplesningen ble supplert av en spansk oversettelse.

Hanne Agas forfatterprosjekt kjennetegnes av noe hun selv beskriver som en poetisk forståelse av verden og mennesket. Med dette mener hun en samlende, ikke autoritær oppfatning av virkeligheten som kan erkjennes kun gjennom å være lydhør i forhold til flest mulige språk og stemmer som eksisterer rundt oss og i oss. En slik oppfatning av virkeligheten er ikke uten betydning for komposisjonen av hennes fortellerbøker som ikke underordner seg en lineær forståelse. Den narrative ”røde tråd” i hennes fortellende poesi minner heller om en assosiativ bølge enn om en klar og veiledende linje. Det handler om å skape spenningsfylte felt hvor mennesket kan gi seg hen og synke i språket som setter et spørsmålstegn ved grensen mellom jeg’et og jeg’ets uttrykksmuligheter.

Det er tid for deg å komme opp frå kjellaren. Eg
Skal bestråle andletet ditt med vanvit og språk,
Med det språket du ikkje kan kontrollere. Du skal
Lære å kjenne språket som har deg. Språket som
Drep deg og lar deg stå opp på nytt. Grensene dine
Kan du legge frå deg som ei tung bør. Ei sjølpålagt
Bør du har bore inntil no.
(Utan bevis, s.39)

Hos Hanne Aga dreier seg mye om kjærlighet: om du og jeg, om søster og bror, om mor og barn. Det dreier seg mye om kjærlighetens og kunstens nedrivende og skapende kraft, en kraft som gjør at mennesket kan overleve. Det erotisk-kreative og kropps-skråklige infiltrerer hverandre, og det poetiske språket oppleves som erotisert. Språket får kjærlighetens evne til å kunne smelte om ”jeg’et”. Til Agas vesentlige bilder hører mannen, som både konnoterer det erotiske, og viser til språkets kroppslige kilder. Bortsett fra å referere til menneskets anatomi, og videre til menneskets erotiske sfære, blir mannen også en metafor for en åpning mot noe reelt bakom språket:

Den nye munnen
Kyssar med et indre smil

Den lyse opninga
Mellom leppene
Er folks bustad
(Hard, klar rose, s.52)

Stundom kan leseren få inntrykk av at Agas metaforer og bilder tenderer mot det konkrete, referensielle, bare for å like etter oppleve denne poesiens ugjennomtrengelighet og ustyrlighet. Referensialitet kan tolkes som et forsøk på å gripe inn bak metaforen og knuse språkoverflaten mot fenomenverdenen slik at språket kan komme nærmere menneskets kunnskaper og opplevelser. Og det er vel ikke uten betydning at det er det rennende, flytende, pulserende element som kan assosieres med det feminine (kilde, tårer, blod, melk, elv, slim, saft, hav, regn), som ofte settes opp mot språk-klisjeer:

Regn og forandring.
     Regnet      er ikkje eit symbol, seier han.
     Det      regner og vi veit ka det betyr-
     Havet      er ingen klisje, seier ho.
     For      v i ar der -
     (Bror Sorg, s.56)

På en annen side minner den belgiske dekonstruksjonsisten, Paul de Man, oss på at moderne poesi er et uttrykk for konflikten mellom språket forstått som representasjon og språket forstått som en autonom virkelighet: Språket viser til noe (”betyr noe”) som er helt forskjellig fra dets vesen, og dets ambivalens beror nettopp på at det er representativt og ikke-representativt på samme tid. Hver gang vi prøver forstå en litterær tekst, lar vi oss lokke av språkets representative/referensielle vink. Samtidig vil ethvert forsøk på å følge opp tekstens referensielle antydninger villede oss siden språket – sier de Man – til syvende og sist forteller om seg selv. Hanne Agas poesi gjør denne konflikten svært synlig.

Språket byr deg sitt
Tapande andlet, eit kor av røyster og trommande
Brunnar, spor av slim og snø i yttarst stjerne. Det
Svir snakkande mellom.
(Utan bevis, s.20)

”Mørkret kom som ein saft, ein rennande kjellar”: de poetiske strategiene

Vi kan kanskje snakke om to hovedstrategier som ”det søkende jeg” i Hanne Agas poesi benytter seg av, og som antydes av den overskridende genren forfatteren har valgt, dvs. det poetisk fortellende. Den ene strategien beror på å fremheve ordets klangmessige verdier framfor den fastfrosne ”betydningen”: repetisjoner, allitterasjoner og lhydassosiasjoner bestemmer ofte oppbygningen av enkelte bilder, og suggererende rytme, klang, pulsering, flyt og bevegelse leder mot det nye, uoppdagede, men forhåpentlig eksisterende språket:

Hoggande natt
Sovande drønn

Slå ut
Ditt svarte sår

Løft fram
Ditt blikk

Engel i fjell

(Solis, s.19)

En annen strategi antydes av den fortellende stemme, blant annet i det poetiske triptikonet som består av Bror Sorg, Utan bevis og Kraftas. Søken etter en sammenheng og et helhetlig språk fremstilles der som en smertefull, nedrivende og stundom voldsom prosess; en prosess der menneskets liv står på spill; en prosess som krever mot, styrke og vilje. Det er selvfølgelig ikke slik at språkets bevegelser og klang betones mindre her. Tvert imot: ei rørsle er alltid fri og diktet er ustoppelig, leser vi i Kraftas.

Triptikonets enkelte deler kan leses som faser i subjektets forsoning med språket. I Bror Sorg står subjektets sammenbrudd og taushet sentralt, Utan bevis domineres av opprør og raseri, i Kraftas bygges de enkelte bildene rundt vandringsmotivet: menneskets vandring mot språkets kilder. Man kan også spore opp en lignende dynamikk i de enkelte delene. Både Bror Sorg, Utan bevis og Kraftas munner ut i bilder der mennesket skimter håpet i språket.

I et intervju sier poeten at hennes tekster dreier som om å gå inn i de bildene som ligger i kroppen vår for å opprette en helhet der samfunnet splitter opp. Denne ideen kan oppspores i alle hennes tekster, ikke minst vektlegges den i triptikonet Bror Sorg – Utan Bevis – Kraftas – som fremstår som en fortelling om savn. ”Jeg” savner det å kunne føle seg hel, det å kunne vedkjenne seg alle sidene ved sitt jeg. ”Jeg er tre søstre, eg er ein bror”, sies det i Kraftas (s.51) som for øvrig er tilegnet den evige bror Johannes. Johannes kan selvfølgelig assosieres med den hellige apostelen som kaster lys på Ordets guddommelige vesen. Men den fraværende, etterlengtete tvillingbroren er også en metafor for ”det andre” – kanskje for en skjult sfære i oss, kanskje for et annet menneske som bærer i seg en del av oss, noe vi fornemmer, men klarer ikke å uttrykke.

***

Konkluderende kunne vi ha sagt at Hanne Agas diktning uttrykker en lengsel etter den en gang tapte helheten, sammenhengen og forståelsen: at den uttrykker lengsel etter en tilstand der grensene mellom kroppen og dens uttrykksmuligheter, mellom ”jeg” og ”du” åpnes. At denne lengselen kan glimtvis lindres, ved hjelp av poesiens og kjærlighetens overskridende kraft. Og det er det tekstene hennes også handler om. Men det er bare en av de mange stiene leseren kan velge for å bevege seg innover dette poesilandskapet, og det kan bli like mange destinasjoner som vandrende.