Om vi med Jan Erik Vold sier at prosa
er linje og poesi er punkt, så er den immanente leseren
i Bror Sorg både en som leser for å få
vite hvordan det går («linje») og en som åpner
seg for øyeblikkets assosiasjoner («punkt»).
Fordi teksten er så billedtett, så åpen og fragmentarisk,
krever den en aktiv og medskapende lesemåte også om
vi skal forstå den på et lineært plan. Og som
meningsutvidende «punkt» utfordrer den leseren til å
sette fri sine egne bilder. Når denne lesemåten
fungerer, er den en frigjørende prosess. Som poesi handler
boka om store sentrallyriske tema om liv og kjærlighet,
død og sorg, språk og erkjennelse.
Det udelelige blir delt
Den historia Hanne Aga forteller i Bror
Sorg, handler om Karin og hennes forbudte, sanselige kjærlighet
til tvillingbroren, om religiøs fordømmelse, om
svik, sorg og psykisk sammenbrudd, om å bli usynlig og stum. Og
den handler om den møysommelige vegen tilbake til nytt
språk, ny identitet og nytt liv.
Bokas «eg» sitter etter sammenbruddet
og skriver historia om seg sjøl, om Karin. Hun skriver
sitt navn og sitt liv for å gjenerobre det. Hun leiter seg
fram til et eget språk for å bli synlig igjen:
Karin heiter ho
og var borte i mange år
Sokken i jord
Borte i fjell
og i myrullas lynne spinn
(s. 38)
Når historia om Karin begynner,
bor hun sammen med mora og tvillingbroren på en liten plass
ute ved kysten. Hverdagen hennes er prega av hardt arbeid, gudstro
og nært søskenfelles-skap. l fortetta handlingsglimt
og gjennom poetiske bilder ser vi hvordan også en kroppslig
kjærlighet vokser fram mellom henne og broren:
Karin og bror deler rom og bønn.
På kne for fisk, for nattas lys og morgondagens brød og salt. Karin legg
armane rundt bror og kysser han ein heilag kyss. Dei ber kvarandre bort
i den innerste senga og sovnar i kvarandre.
(s .7)
De utfyller hverandre som «botnen
og flytene» i garnet, som fisk og måse, hav og himmel.
kropp og sjel.Tvillingkropper, tvillingsjeler. To deler av noe
udelelig.
Denne tabubelagte kjærligheten
får gjennomgripende følger. Det er likevel ikke så
mye «ho som skriv» lar oss få vite om hva som
faktisk skjer. Bildene er mangetydige. Men ett leser vi
i alle fall ut av teksten: Etterhvert som Karin blir eldre, og
bygdekristendommen med sin predikant og sine vekkelses- og bekjennelsesmeter
får et fastere grep om henne, blir kontrastene og konfliktene
tydeligere og mer merkbare for henne. Karin har ikke styrke til
å holde imot, men broren er sterkere. Han holder stand mot
det ytre presset og forblir trofast mot sin kjærlighet når
Karin bryter sammen og bekjenner sin «synd».
Den store bekjennelsen er over. Karin er på veg heimover med ein
stormande nåde i hjarta. Nesten heime ser ho han. Han spring mot
henne.
- Karin -
Ho står og kjenner
KORLElS NÅDEN VEKS TIL EIN STOR BANKANDE KROPP
Din hjerteliv må fremfor alt bevares, ditt håp,
din tro, din kjærlighet
Karin legg seg om han og skrik.
I dag begynn, og bi Ei demed til i morgen. Hva
neste morgengry Kan bringe, er forborgen.Måskje din
klokke slår I dag sitt siste slag Nå leges sjelesår,.
Nå heter det i dag
(s. 23)
Mora har fått «ei skam å
bære» og går med dem til presten for å
få dem på «den rette vei». På vekkelsesmøtet
har Karin fått syndsforlatelse, men hun klarer ikke å
gi avkall på kjærligheten til broren. Til det er hennes
begjær for sterkt, det er en del av henne.
Men hun kan heller ikke leve videre
innafor de rammene for livsutfoldelse som det pietistiske miljøet
gir henne, like lite som hun greier å frigjøre seg
fra den redselen for evig fortapelse som salmene synger i henne.
I denne uleselige konflikten mellom de egne følelsene og
kristendommens syndsforestillinger bryter hun sammen.
Bror drar sin veg (ofrer seg, drukner?)
og Karin føder et barn. Og det blir barnet som utløser
sorga hos henne og gir livet hennes ny retning. Hun trekker seg
unna det religiøse livet og vil ikke lenger renses for
«synd». «Eit barn treng mor si, seier Karin»
(s. 30). Opp mot den svarte skrifta på veggen setter hun
andre tegn.
Sorga over at «det udelelege er
delt får Karin til å forstå at hun har handlet
feil ved å fornekte sine dypeste og egentligste følelser.
Det kan ikke føre til frigjøring og nytt liv. Hun
forsones med Bror (i drømmen, fantasien?): «Han gir
henne handa. Ho er om bord. Dei glir / ut. Han tek botnen. Ho
tek flytene.» (s. 32). I et forsøk på å
løse en måse som har satt seg fast i garnet, mislykkes
Karin: «Det blør i garnet. det renn blod i havet -.
Ho ropar,/ - Bror eg skar feil -» (s. 33). Før broren
lar seg gli ned i havet, legg han «leppene mot den ropande
munnhuda», løser måsen og lover å komme
igjen.
Ut av lukkede rom
I andre halvdelen av boka følger
vi Karins veg tilbake til livet i en mangeårig kamp for
å bli synlig og hel. Handlinga er ei reise i hennes indre.
Vi følger hennes forsøk på å hente fram
og tolke sine egne bilder, vi følger henne mot voksende innsikt:
MOTET TIL Å RØRE VED
Eg sit ved ein vegg og skriv.
Ein vanleg morgon skal komme
Fra botnen av ei sorg
Tynne blodårer teiknar deg
Det opne fødande rommet
Det pustande utgangspunktet -
(s. 37)
Det er sorga og kjærligheten til
broren (kroppens sanne språk) som er de innerste drivkreftene
i Karins kamp for å bli synlig; «Røysta fylgjer
ei sorg/ DEN UFATTELEGE SORGA AT DU ELSKAR» (s. 48). Vegen
til et liv blant andre mennesker krever mot og vilje. Kjærligheten
som gir henne ansikt, er noe hun må kjempe for. «Ho
opnar,/ ANDLETET/ Eg skriv:/ DET ER DER IKKJE FØR DU TRUR
DET ER» (s. 36).
Isolasjonen, den levende døden,
blir ikke bare beskrevet i negative bilder. Også det
farlig lokkende i den kommer fram. Det som til sist får henne
til å bryte ut av isolasjonen, er at noen tar kontakt: «Nokon ropa
for/ å få meg vaken/ mange gonger utan stans/ Namnet
mitt/vart til eit kjærteikn/ Då stod eg opp» (s. 43).
Likevel er det bare det at hun sjøl erobrer tilbake livet
sitt gjennom et eget språk, som fullt ut kan forløse henne.
Innsikten om at hun sjøl må
tolke sine egne bilder, står helt sentralt. Bare hun kan
skrive historia om Karin, bare hun kan finne ut hvem hun
er og hvordan hun skal leve. Og vegen til denne innsikten går
gjennom et annet språk enn det som til nå har satt
grensene for henne og bestemt hva som er rett og galt, synd og
frelse.
Det dogmatiske språket
I første delen av Bror Sorg
er det religiøse språket det språket (de
forestillingene og verdiene) Karin forstår sin verden og
sin kjærlighet til broren gjennom. Men Karin oppfatter de
religiøse sangene bokstavelig og lever deretter. Det er
derfor ingen motsetning i at hennes seksuelle kjærlighet
skildres med religiøse overtoner, eller at broren samtidig
er en Kristus-skikkelse og «ein arm og ein kropp». Oppfattet
bokstavelig uttrykker f.eks. sangen «Jeg så ham som
barn» en harmoni fra før syndefallet og utdrivelsen
fra paradiset, fra før splittelsen mellom kropp og sjel,
mellom drift og moral.Og «Ditt hjerteliv må fremfor
alt bevares, ditt håp./ din tro, din kjærlighet»
forstår Karin som en oppfordring til å holde fast
også ved sin fysiske kjærlighet til broren, skyldløs
og lykkelig. Men den kristne moralen er ikke i pakt med de løftene
som sangene gir. Karin og Bror blir drevet ut av paradiset. De
er syndige og må sone. I konflikten mellom kjærligheten,
friheten og livsutfoldelsen på den ene sida, og predikantens
dogmatiske moral på den andre, er det trusselen om fortapelse
som vinner. Karin fornekter sin kjærlighet og ofrer sitt
egentlige jeg. Vegen inn i psykosen blir beskrevet i pasjonshistorias
forestillinger og språk- «l tre dagar var ho borte
fra Gud [...] Så let ho det stå til og overgav han»
(s. 28).
De religiøse tekstene setter
ikke bare Karins konflikt i sammenheng med et livssyn, men gjør
også tydelig for oss to forskjellige og uforenlige måter
å forstå tilværelsen på: gjennom et dogmatisk
språk og gjennom et poetisk. Den dogmatiske utlegginga av
de religiøse tekstene gjør dem til redskap for en
sannhet som mennesket må bøye seg for. Den «rette»
fortolking og tro er det som fører Karin inn i fortvilelse
og lukkede rom. Det dogmatiske språket er entydig, bydende
og monologisk. «Dette er ikkje ein samtale. Dette er eit
rom. Karin spindlar i luft» {s. 21). Det er den svarte skrifta
på de veggene som stenger Karin inne i seg sjøl. Drevet
ut av den symbiotiske harmonitilstanden og sin egen virkelighetsforståelse,
men uten evne eller vilje til å la seg integrere i predikantens
«verden», forsvinner hun i kaos. Hun går inn i
en langvarig og djup psykose.
...og det poetiske
I andre delen av boka står det
poetiske språket fram som et alternativ til det dogmatiske.
Det poetiske språket er et personlig språk,
mangetydig og uten fastlagte tolkninger.
Det er en prosess og undervegs mot noe. Med dette språket
fører Karin dels en samtale med Bror, tvillingkroppen og
tvillingsjela, dels fører hun en samtale med ulike sider
ved seg sjøl.Gjennom disse samtalene gjør hun seg
sjøl synlig og tydelig. Karin og «eg» blir til
slutt ett igjen, og hun blir fri til å handle: «Eg
som var Karin ser ikkje veggen lenger, eg ser berre orda, det/
vaksande lyset som fyller» (s. 54).
Det poetiske språket i Bror
Sorg har en forankring i ei konkret virkelighet; i brød
og salt og fisk, i havet som flør og måsen som følger
båten. Naturbildene har en ikke-metaforisk dimensjon og
kan leses bokstavelig
Regn og forandring.
Regnet er ikkje eit symbol, seier han.
- Det regnar og vi veit ka det betyr -
- Havet er ingen klisjé, seier ho.
- For vi var der -
(s. 56)
Men som vi ser, peker utsagnet sjøl
på en metaforisk dimensjon: «Regn og forandring»
og «Det regnar og vi veit ka det betyr» (mine
understrekninger). Vegen tilbake til livet går for Karin
gjennom naturbilder for liv og vekst: lys, sol, regn, flommende
vann og gjennom syklisk-rytmiske elementer. Mange steder har naturbildene
en erotisk dobbeltbunn:
gjennom natthimmelen
munnen din
min nynnande mørke måne
glir Gud stjerner fram
(s. 55)
Bildene kan også være metaforiske
uttrykk for frigjøring og frihet: «Måsen er
på veg til himmelen sin, og eg er lys og skugge med rørlege
hender -» (s. 54).
Det andre utgangspunktet for Karins
poetiske språk er kroppen og sansene. I forsøket
på å skrive seg synlig og hel duger ikke et intellektuelt
og analyserende språk, bare et sansende: «Ho sit og
ser på han, er ein ordlaus kropp. Så snart ho prøver
å tenkje,/ blir orda borte.» (s. 44). Hun ser, smaker,
hører og kjenner seg fram til den innsikten som gjør
at splittelsen i henne blir opphevd, at «Karin» og «eg»
blir ett igjen og «Han glir inn i bildet hennar» (s.
44). I si forrige bok Hard, klar rose (1985) - skrev Hanne
Aga om «kroppens hukommelse» og om at det ikke er ordene
som bærer poesien, men «kroppen i språket».
Dette er også Karins utgangspunkt. Vegen til sjølinnsikt
og frigjering går gjennom kroppens språk, som
hun før har vært nødt til å fornekte
ved å godta at det dogmatiske språket er det eneste
sanne og rette.
Julia Kristeva og kvinnelighet
i språket
De siste åra har Julia Kristevas
språkteori vakt stor interesse hos mange litteraturforskere.
Det er kanskje særlig de som er feministisk orienterte,
som har funnet inspirerende tanker i Kristevas forsøk på
å omtolke psykoanalysen fra en kvinnesynsvinkel.Kristeva
forsøker å forklare forskjellene mellom mannlig og
kvinnelig psyke gjennom menns og kvinners forhold til språket.
Grunnlaget for Kristeva er Lacans teori
om stadiene i subjektets utvikling: Det lille barnet lever i et
symbiotisk forhold til mora. For at barnet skal bli et sjølstendig
individ, må de to skilles. Atskillelsen etterlater en mangel
og seinere kommer subjektets ytterste begjær alltid til
å ha gjenetableringen av morssymbiosen som mål. Mangelen
er det som faren har og mora ønsker - fallosen - som representerer
jegets illusjon av å være et eget individ. (Verken
«faren» eller «fallosen» trenger å forstås
bokstavelig eller biologisk.) Denne mangelen forsøker barnet
å erstatte gjennom å gi den ord. Dermed forlater barnet
det imaginære stadium og går inn i den symbolske orden.
Den symbolske orden er Farens og den patriarkalske virkelig-hetens
språk - Loven. I den symbolske orden underordner og tilpasser
barnet seg det patriarkalske samfunn og det som kulturen der lærer
om hva som er rett og galt.
Det imaginære og det symbolske
er genetiske stadier i subjektets utvikling, men subjektet legger
ikke det imaginære stadium bak seg når det trer inn
i det symbolske. Det imaginære og det symbolske er også
noe som forutsetter hverandre gjensidig i subjektets mentale organisasjon.
Det er på det imaginære nivået at den billedmessige
fantasien befinner seg. I det imaginære fins også
motstanden mot det symbolske. Den symbolske orden - kulturens
utrykk for det vedtatt rette - lever i subjektet side om side
med fantasien.
Lacan var mest interessert i de ødipale
konfliktene og i kulturen. Kristeva er mer interessert i barnets
forhold til mora og det imaginære. Kristevas begrep for
det imaginære er det semiotiske, og den semiotiske
disposisjonen forlegger hun til choraen. Derfra øver
den et trykk på det symbolske språket. Choraen er
en slags rytmisk drift, en heterogen og oppbrytende dimensjon,
som gjør motstand mot den symbolske orden. Hvor synlig
dette driftstrykket blir i den patriarkalske diskursen, er avhengig
av hvilken stilling subjektet har i forhold til det symbolske
og det semiotiske. Fortrenginga og underordninga er mer eller
mindre sterk. (Stillinga ei ingen fast egenskap ved subjektet.
men noe som er gitt ved en viss tid og i en viss kultur.) Kvinnas
stilling er marginal, men hun befinner seg likevel aldri helt
utafor det patriarkalske herredømmet, snarere på
terskelen mellom det symbolske og det semiotiske. Også kvinna
må erstatte den grunnleggende mangelen og den symbiotiske
harmonitilstanden med et språk som gir mulighet for samkvem
med andre. Kvinnelighet er derfor ikke identisk med det semiotiske.
men «noe som er forskjellig fra» den symbolske ordens
språk og forestillinger. Kvinneligheten er underlagt Loven
uten helt å gå opp i dens språk og betydninger.
Det semiotiske kan overskride grensene for den symbolske orden.
Kristevas begrep om kvinnelighet er
altså ikke biologisk. Kvinnelighet er ei marginalitetsstilling
i forhold til det patriarkalske sentrum. Dette innebærer
at også menn kan være mer eller mindre «kvinnelige».
Det som først og fremst kjennetegner
Kristevas språkteori er hennes dynamiske, prosess- og produksjonsorienterte
syn på tegnet. Slik Kristeva ser det, er subjektets forhold
til språket et spørsmål om dets stilling i
forhold til det symbolske og det semiotiske. Kristeva retter søkelyset
mot det semiotiske, fordi det er her kimen til motstand og opprør
mot den patriarkalske symbolske ordens herredømme ligger.
(Denne forskyvinga av interessen fra det symbolske til det semiotiske,
har en parallell i det litterære språkets utvikling
fra en tradisjonell til en modernistisk form.) Poesi blir til
i møtet mellom) symbolsk orden og semiotisk kaos. Diktere
som lar det semiotiske driftstrykket bli synlig i språket
ved å bruke virkemidler som bryter opp den etablerte språkstrukturen,
setter indirekte spørsmålstegn ved den konvensjonelle
sosiale mening i det symbolske språket. De åpner
for en ny identitet i det de nærmer
seg det Kristeva kaller kvinnelighet i språket, og de undergraver
det patriarkalske samfunn ved å åpne opp for fortrengte
og undertrykte kvinnelige elementer.
«- og språket
dekker ei sorg»
Bror Sorg inneholder ei sykdomshistorie,
en kasusbeskrivelse som langt på veg
illustrerer Lacans og Kristevas teorier om språk og subjekt,
samtidig som teoriene deres kan utdype tolkninga av boka. Og historia
forteller om hvordan det semiotiske i den syke Karins språk
til slutt greier å bryte gjennom den symbolske ordens fortrengninger
av de særlige kvinneerfaringene som boka handler om.
Den første delen av Bror Sorg
kan vi lese som ei historie om hvordan et mangetydig budskap
om kjærligheten blir redusert til et entydig og dogmatisk
grunnlag for fordømmelse og trusel om fortapelse. Bygdepredikanten
er Lovens representant. Han bryter kjærlighetssymbiosen
mellom Karin og Bror, og for Karin er prisen for å bli godtatt
at hun tar avstand fra kroppen og identifiserer seg med Loven.
Karin verken vil eller kan ta dette steget. og hun kan heller
ikke gå tilbake til den symbiotiske harmonien. Problemet
er at så snart hun begynner å tale, blir opprøret
hennes fanget opp i den typen diskurs Loven tillater. Karins veg
blir derfor først en veg inn i et psykotisk språkløst
kaos. en tilstand uten kontakt med andre og uten identitet.
Om subjektet forstår sin verden
gjennom den symbolske ordens
språk. hvordan skal hun da kunne
bryte med det autoritære i dette språkets struktur,
som «påbyr» henne k fortrenge det kvinnelige?
En åpen forkastelse er jo ikke mulig om man ikke skal gi
avkall på alt menneskelig samkvem og gå inn i en psykotisk
tilstand. En overflatisk ytre aksept vil kunne lede til depresjon
og melankoli. Dette er et av de sentrale spørsmålene
Kristeva stiller. I den siste boka si - Soleil noir: dépresion
et mélancolie (1987) hevder hun at det ikke er selve
tapet av den oseaniske imaginære morssubstansen som er problemet,
for det er ei nødvendig forutsetning for jeg-identiteten.
Årsaka til depresjonen er at sorga ikke blir bearbeidet.
Ska! man finne en veg ut av stumheten eller overvinne melankolien,
må man lytte etter hvor det semiotiske gir seg til kjenne
i den symbolske ordens språk. Kristeva (og Lacan) gir språket
en sublimeringsfunksjon som gir oss mulighet for å plassere
også følelsene i språket. Skal ikke
språket gå tapt eller bli tomt for følelser,
må man la sorga og den depressive morsorienterte fantasien
gjennomhulle det fallisk-symbolske språket. (Moi l987.)
Dette er det som også i Bror
Sorg står fram som et viktig poeng. Karins følelser,
sanser og fantasier er viktige kilder til den innsikten som fører
ut av stumheten og fram til identitet. og ikke «bare»
følelser og sanser. Benekter man dette, har man igjen en
splittelse mellom intellekt og kropp. mellom tanke og følelse.
Når Karin slipper fram det språket
som stammer fra kroppen. fra følelsene og sanseerfaringene,
er det ikke bare et språk hun samtaler med seg sjøl med,
det er også et språk for kommunikasjon. Kroppserfaringene
er fellesmenneskelige erfaringer. og vi har en felles kode til
å forstå dem. sjøl om koden ikke gir entydige
utsagn.
Ei forutsetning for at Karin kan vende
tilbake til livet, er at hun godtar at symbiosen er brutt, at
«det udelelege er delt. og språket dekker ei sorg.»
For å komme over bruddet, må sorga få sitt
språk, liksom kjærlighelen:
Han seier:
Kjærleiken gjev oss eit andlet. No kjem eg innover og møter deg der
du er. Eg veit at vi òg kan vere ord . Han ber henne. Dei går gjennom
vatn -
(s. 39).
Karin skriver jeg gjennom sorga.
Det åpner stengte vegger og gir retning til hennes leiting
etter seg sjøl. Det språket hun finner. får
henne til å godta atskillelsen. slik at den ikke forblir
benektet og fortrengt. Det språket hun skriver seg fri gjennom.
harmoniserer også splittelsen i språket. «DEN
LYSE LUFTA I ALLE. OPNINGANE DINE» (s. 11) blir i det siste
utheva utsagnet i boka til «DEN LYSE LUFTA MELLOM LINJENE»(s.
56).
Eg skriv: Alt som var mellom oss, er nå i oss
Det er ikkje vers Det er ei bylgje
Eitt menneske
(s. 15)
De bildene Karin skriver seg fri gjennom,
er poetiske i Kristevas mening. De fører tanken til choraens
rytmiske driftstrykk, til urelementene hav og vann (som også
tradisjonelt er knyttet til kvinnelig seksualitet og livets opprinnelse),
og til frigjørende flukt. Dette er orda som avslutter boka:
Englelyset mitt siglande gjennom snøen
i dag det lyse drevet over bylgjene
Den lettfattelige vogginga i havet
og måsens kvite buk
(s. 57)
At Karin skriver, og at hun skriver
poesi, er ikke bare en del av den historia boka forteller.
Det sier også noe om et syn på språk som veg til
frigjørende innsikt og erkjennelse. Det viktige er at Karin
blir synlig og hel gjennom å finne et gyldig språk
for sine erfaringer, og ikke at hun er «dikter». Det
språket som frigjør henne, er de semiotiske driftenes
poetiske språk. Og det er predikantens symbolske orden som
stenger henne inne i lukkede rom. Det ser vi også av at det
religiøse språket ikke fins i den siste delen av
boka. Der fins bare uttrykk for hennes personlige drifter, sansninger
og følelser, uttrykk for at hun er det Kristeva kaller et
subjekt-i-prosess.
I den modernistiske poesien ser Kristeva
ei revolusjonerende
mulighet for å skrive inn en motstand
mot Loven. Fantasien, det underbevisste, kroppens fortrengte språk
og rytmer kan bryte gjennom det
patriarkalske språkets «fornuft»
og forsvar for det mannlige herredømme. Den konvensjonelle
mening i den symbolske ordensspråk regner Kristeva for å
være det som opprettholder de sosiale og kulturelle institusjonene,
også de som undertrykker oss og holder oss på plass.
Derfor ser hun en mulighet for å overskride den mannlighet som
hersker i disse institusjonene gjennom den oppbrytinga av språket
som er så typisk for modernistisk poesi.
Litteratur
Kristeva. Julia l980: Desire in Language.Oxford.
Kristeva, Julia 1986: The Kristeva
Reader. Edited by Toril Moi. Oxford.
Moi. Toril 1987: «Julia Kristevas
nyeste bok Depresjonens svarte sol». Vinduet nr. 4/1987.
Moi, Toril 1985: Sexual/textual poliiics:
Feminist literary Theory. London/New York.
Nylander. Lars 1986: «Psykoanalys
och litteratur - den dubbla utmaningen», i d.s. (red.): Litteratur
och psykoanalys. Stockholm.
|